Sivilingeniør
Reidar Agdestein, Oslo er død, 75 år gammel. Under et opphold på sitt feriested
i Spania ble han rammet av slag, brått og uventet,
og
livet sto ikke til å redde. Sammen med sin kone Unni og flere andre var han på
fjelltur, karakteristisk nok, pasjonert friluftsmann som han var.
Agdestein
kom fra Stord og tilhørte en velkjent og kulturelt aktiv familie. Sin barndoms
melodi bevarte han i sin malmfull røst livet ut, og på sommertid gikk veien
helst til Stord. Ofte fikk han følge av sin store familie. Reidar Agdestein var
utdannet sivilingeniør fra NTH, og der fant han sin kone Unni, datter av
Egebergs-vinneren rektor Reidar Jørgensen. Kanskje bidro også svigerfaren til
hans aktive idrettsengasjement, bl.a. som deltaker i Birkebeinerrennet i ganske
høy alder. Idrettsinteressen brakte han og hans kone også videre til sine barn.
Ellers hadde musikken en stor plass i Reidar Agdesteins tilværelse, en arv fra
barndom og oppvekst, og han var regelmessig å finne i konsertsalen når
Oslo-Filiharmonien utfoldet seg. Selv var han en meget habil pianist.
Etter et kortere opphold i Sverige flyttet Agdestein til Oslo-området mot slutten av 1950-tallet. I flere år var han ansatt i entreprenørfirmaet Berntsen & Boe, før han etablerte sin egen, vel ansette bedrift innen bransjen, med sentrum på Madserud. Familien bodde først i Follo og på Økern, deretter en årrekke i Asker, før de slo seg ned i sin vakre villa på Slemdal. Den åpnet Unni og Reidar Agdestein ofte for sine venner, ikke minst de sjakkspillende blant dem. Også en rekke internasjonale størrelser av VM-format har vært blant gjestene. For det var som sjakkentusiast Reidar Agdestein først og fremst ble kjent utad. Det skyldtes ikke minst at han inspirerte og lærte opp sine fire sønner, Sjur, Pål, Espen og Simen i den edle kunst, der den yngste av dem ble Norges første og hittil sterkeste stormester. Selv var Reidar Agdestein en sterk mesterspiller, men hans personlige ambisjoner var små, og han trivdes best i det mer upretensiøse, daglige klubbmiljøet i Oslo Schakselskap. Der var han en sentral skikkelse, ytterst populær og avholdt, med sin munterhet og sin uutryddelige kjærlighet til spillet, og kulturen rundt det. Det ble trukket veksler på hans lojalitet og velvilje overfor klubben – som styremedlem, medlem av to fondsstyrer, og ved sin død var han varaordfører i klubbens råd. Og han var på alle måter – et sjenerøst, sjarmerende menneske og en god venn, som mange av oss har vært nær knyttet til i mer enn 40 år. Han fremsto for oss som sunnheten selv, ukuelig, også etter at han for et års tid siden fikk forvarsel han måtte gi akt på. Meldingen om hans bortgang har rammet oss hårdt. Vi deler sorgen og savnet med hans nærmeste, men også takknemligheten over alt det han var og kom til å bety.